Bokprosjekt

I forbindelse med 250-årsjubileet til DKNVS er det utgitt et hefte, DKNVS. Norges første vitenskapsselskap 250 år, og ei folkebok, Den lange linjen. Historien om Videnskabsselskabet i Trondheim, begge ved forfatter Arild Stubhaug. Det er også utgitt ei bok rettet mot et internasjonalt vitenskapsteoretisk fagmiljø, Æmula Lauri. The Royal Norwegian Society of Sciences and Letters, 1760-2010 (omtale), ved Håkon With Andersen, Brita BrennaMagne Njåstad og Astrid Wale. I bokkomiteen, som ble ledet av Knut Ove Eliassen, satt dessuten Ida Bull, Yngve Espmark og Helge Holden.

How to order the books / Hvordan bestille bøkene:

Under følger en lengre presentasjon av de to bokprosjektene i en tidlig fase, ved Knut Ove Eliassen, samt en kort presentasjon av forfatterne sortert etter hvilken tidsepoke de arbeidet med:

Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs jubileumshistorie

I forbindelse med Selskapets kommende 250 års jubileum ble det i løpet av det akademiske året 2004/2005 nedsatt en publiseringskomité som fikk i oppdrag å igangsette arbeidet med å få skrevet en ny historie for DKNVS. Gruppen bestod av representanter for akademiet, museet og biblioteket, nærmere bestemt preses (Steinar Supphellen), generalsekretær (Yngve Espmark), humanistisk klasse (Ida Bull), naturvitenskapelig klasse (Helge Holden), museet (Axel Christophersen), biblioteket (Monica Aase). Leder for komiteen er Knut Ove Eliassen.

Komiteen definerte etter hvert sitt ansvarsområde til å være publisering. Det innebar tre hovedaktiviteter. For det første publikasjonen av et større vitenskapelig verk skrevet på engelsk som behandler Selskapets historie og retter seg til et internasjonalt akademisk publikum. For det annet avfatningen av en mer populærvitenskapelig fremstilling som er innrettet mot et norsk bokmarked og som skal utgis på Aschehoug. For det tredje etableringen av et nettsted som presenterer Selskapet og dets historie og som samtidig skal kunne fungere som oppslagstavle for aktiviteter i forbindelse med jubileet samt være en plattform til adgang for akter og kilder fra Selskapets historie.

Stillingene som forfattere ble utlyst og etter en søkerunde med et stort antall søkere, samt intervjuer av de mest lovende kandidatene, bestemte komiteen seg for følgende forfattere til å skrive den engelskspråklige redegjørelsen for Selskapets historie. Arild Stubhaug ble på bakgrunn av sine tidligere meritter som formidler av norsk og skandinavisk vitenskapshistorie ansatt som forfatter av den populærvitenskapelige historien om DKNVS. Ansvaret for nettstedet ble underlagt en egen komité under ledelse av Ida Bull.

Fra og med sommeren 2006 har arbeidet med jubileumsboken vært i god gang og per september 2007 er alle forfatterne i full sving med arkivstudier og skriving. Forfatterteamet møtes med jevne mellomrom til workshops hvor også bokkomiteen er invitert og hvor den fyller rollen som kritisk leser, kommentator og samtalepartner. Et kort resymé av verket slik det er planlagt:

Del 1: 1760 til 1811 (forfatter: Brita Brenna)

Det første vitenskapelige selskapet i Norge ble etablert i en fase av Opplysningstiden da vitenskapelige selskaper ble grunnlagt over store deler av Europa. På mange måter er DKNVS slik et typisk uttrykk for tidsånden, hvor vitenskapen snarere ble båret frem av nasjonale og regionale selskap enn i forelesningshallene ved de gamle og ærverdige universitetene hvor middelalderens kunnskapssyn fortsatt stod sterkt ved flere av fakultetene. Det som utmerket selskapet i Trondheim var dets spesielle geografiske, vitenskapelige og politiske betingelser. Det skilte seg fra mange andre av de selskapene som så dagens lys rundt midten av århundret ved at det var så perifert lokalisert, fjernt fra kongedømmets politiske, økonomiske og intellektuelle sentrum, kongens København. Vitenskapelig lå Trondheim i utkanten av verden, sågar også nasjonalt, ettersom den eneste høyere utdannelsesinstitusjonen nord for Skagerak var det lille gruveakademiet i Kongsberg. Latinskolen som forberedte elevene til universitetsstudier i København var den mest prominente kunnskapsinstitusjonen i byen. Men til tross for dette fraværet av institusjonelle rammebetingelser så ble Selskapet ikke bare etablert, det viste seg levekraftig, og hadde i løpet av et par tiår klart å tilegne se et visst internasjonal renommé.

Denne første perioden av Selskapets historie, fra 1760 til ca. 1810 vil bli undersøkt med utgangspunkt i det som kan kalles for ”kunnskapsproduksjonens geografi”. Sentrale analytiske begreper i denne sammenhengen er rom, sted og reiser. For det første vil det fokuseres på måten Selskapet laget er rom for sine egne aktiviteter innenfor de allerede eksisterende politiske, sosiale og økonomiske nettverkene innenfor Trondheimsområdet. I den forbindelse vil det ikke minst være viktig å se på hvordan DKNVS som en organisasjon var nødt til å tilpasse seg stadig endrede rammevilkår, ikke bare hva angår ytre forhold, men også med henblikk på hvem som var medlemmer, hvilke ressurser de rådde over, hvilke nettverk de inngikk i, etc. Dette betyr også at så vel den fysiske og romlige som den rutinemessige delen av Selskapets organisering vil bli undersøkt. Stikkord her er samlingen, biblioteket, bygningen og møtene. Endelig vil det bli undersøkt hvordan Selskapet blir en drivkraft i en vitenskapelig distribusjonssystem, gjennom å etablere nettverk som gjorde det mulig å samle, lagre, og spre kunnskap. Her vil det være naturlig å se nærmere på hvilken vitenskapelig selvforståelse og praksis de forskjellige medlemmene stod for, og på hvordan de innsiktene som ble frembrakt i Trondheim kom til å bli spredt til andre vitenskapelige knutepunkter i Europa, København, Uppsala, Paris, etc. Et interessant spørsmål i den forbindelse er ikke minst hvordan nettverkssystemet påvirket kunnskapen (slik man for eksempel kan studere den i brevvekslinger mellom Gunnerus og ledende europeiske vitenskapsmenn som Linnaeus og d’Alembert).

Del 2: 1810 til 1870 (forfatter: Magne Njåstad)

Ved inngangen til det nittende århundret stod Selskapet overfor en rekke utfordringer. De fleste av den første generasjonen av medlemmer var døde og det viste seg vanskelig å rekruttere nye medlemmer. En av effektene av napoleonskrigene hadde vært initiativet til å få opprettet et universitet i Norge. Også etableringen av Selskabet for Norges Vel var en del av den samme impulsen. I kraft av sine de funksjoner kom disse to nye institusjonene til å fremstå som reelle trusler i forhold til det som hadde vært DKNVS’ eksistensberettigelse. Disse truslene ble møtt med å redefinere selskapet, langt på vei gjenoppfant det seg selv. Det fremstod heretter i første rekke som en lokal organisasjon som primært hentet sine medlemmer fra Trondheim og omland. Fremfor å være et selskap av og for forskere var selskapet heretter en organisasjon for fremme av vitenskapen. At et slikt hamskifte fra vitenskapelig selskap til forskningsråd overhodet kunne finne sted skyldes at selskapet på dette tidspunktet gjennom arv og donasjon hadde ervervet seg betraktelige økonomiske ressurser. Samtidig er det langt på vei et uttrykk for at 1700-tallets gamle forskerideal, den beleste og institusjonsuavhengige lærde, nå var i ferd med å bli historisk passé. Heretter foregikk forskningen i dertil egnede institusjonelle rammer.

I løpet av den første halvdelen av det nittende århundret ble denne rollen som uavhengig forskningsfond videreutviklet og DKNVS var en viktig finansieringskilde for eksempelvis forskere fra Det kongelige Fredriks universitet i Christiania. Videre ble Selskapet også involvert i utgivelsesstøtte, når det gjaldt å få dekket trykkeutgiftene til arbeid man anså for å være av høy kvalitet eller ha særskilt krav på den lærde offentlighetens interesse. Et særlig interessant eksempel er i så måte den finansielle støtten i 1849 til en prisoppgave om den frie viljens betingelser, forfattet av den på det tidspunktet, ennå forholdsvis ukjente tyske filosofen, Arthur Schopenhauer.

En annen viktig dimensjon ved Selskapets virksomhet i denne perioden, og som skulle få store konsekvenser, er forvaltningen av dets samlinger. Per 1860 hadde såvel størrelsen som tilstanden til samlingene og biblioteket nådd et kritisk nivå og ble dermed et stadig presserende spørsmål. Ervervelsen av nye lokaliteter løste imidlertid disse utfordringene. De førte ikke bare til byggingen og opprettelsen av et museum, men også etter hvert til at Selskapet nok en gang skulle endre karakter.

Del 3: Fra 1870 til 1960 (forfatter: Håkon With Andersen)

Selskapet gjennomgikk nok en metamorfose i årene etter 1870 i forbindelse med opprettelsen av Selskapets museum. Transformasjonen fra et selskap av aktive vitenskapsmenn til et selskap som ansatte forskere i en stadig mer samlingsorientert og museumspreget aktivitet ble gjennoført i tiden fram mot århundreskiftet. En ny generasjon av medlemmer med solid akademisk bakgrunn fra Christiania var av den oppfatning at Selskapet ikke levde opp til sitt navn. Et vitenskapelig selskap uten vitenskapsmenn var rett og slett for mye av en anomali, og et opprør utspant seg i den ellers så fredelige byen. Ledet av konservatorer med bakgrunn i biologi og filologi (Rygh og Storm), argumenterte hardnakket for at Selskapet måtte begrense sitt virkefelt og konsentrere sine fond og ressurser på genuine bidrag til ny vitenskapelige innsikter gjennom å samle naturlige og arkeologiske objekter fra Trondheims omegn. Deres ønske var å føre Selskapet inn i den internasjonale museumstrenden, en strømning som var sterk over hele Europa de siste tiårene av det nittende og de første tiårene av de tyvende århundre. Selskapet bar etter hvert mer og mer preg av vitenskapelig museum selv om biblioteket fortsatte å samle bredt. I 1903 falt innvalgene helt bort etter at egenaktivitetskravet var fjernet alt i 1874. I realiteten var nå selskap og museum slått sammen, heretter var de en og samme sak. Selskapet hadde på nytt skiftet ham.

Noen få tiår senere var situasjonen nok en gang en annen. I 1910, fem år etter unionsoppløsningen, ble Norges Tekniske Høiskole åpnet, og i 1922 så en ny akademisk institusjon for utdannelse av lærere, Norges lærerhøgskole i Trondheim, dagens lys. Begge disse institusjonene trakk en ny gruppe forskere til byen, professorer som hadde bakgrunn fra tyske vitenskapelige selskap, eller fra Det norske akademi i Kristiania. Disse ønsket å etablere et møtested like dem de hadde lært kjenne før de kom til byen. Mellom 1910 og 1920 utspant det seg derfor en konflikt mellom de nå aldrende konservatorene ved museet og de nye, unge professorene som ønsket å opprette et akademi hvor de kunne utveksle synspunkter om det vitenskap og kunst. Striden varte I seksten år, og den endte først i 1926 med adskillelsen av museet og akademiet. Begge fikk beholde sitt gamle navn (hhv. ”DKNVS museet” og ”DKNVS”), men alle fondene, samlingene, biblioteket, og bygningene, forble i museets eie. De unge professorene måtte derfor begynne på bar bakke med det gjenopplivede akademiet.
Fra 1926 av var det derfor to institusjoner, et selskap og et museum med et bibliotek og en imponerende bygning. Imidlertid var det et selskap ridd av en faglig kløft. Professorene i de teoretisk rettede fagene ved det teknologiske universitetet ville ikke godta at deres kolleger fra de mer teknologiske rettede fagene var verdige til å bli medlemmer. Følgen av dette var at professorene i de rene ingeniørfagene etablerte sitt eget akademi, Norges Tekniske Vitenskapsakademi i 1955.

Del 4: Fra 1960 til 2010 (forfatter: Astrid Wale)

Den store veksten innenfor forsknings- og utdanningssektoren i løpet av 1950- og 1960-årene, skapte nye utfordringer for Selskapet. På et nasjonalt nivå, så man fremveksten av forskningsråd, nye universiteter og forskningsinstitutter. Etableringen av det nye universitet i Trondheim i 1968 var en del av denne prosessen. Utfordringen Selskapet stod ovenfor, som en forvalter av en nå 200 år gammel tradisjon, var hvordan det skulle finne sin plass og sin funksjon i et helt nye, og ikke minst mindre elitepregede og langt mer demokratiske omgivelser? Mellom tradisjon og modernitet, mellom elitevelde og massesamfunn og byråkrati, slet Selskapet med å finne en identitet som berettiget dets videre eksistens.

Skilsmissen fra museet gjorde at akademiet langt i fra hadde de samme økonomiske musklene som det hadde hatt i det foregående århundret og at det kun i svært begrenset grad kunne bidra som finansieringskilde innenfor forskning. Etableringen av det nye universitetet og den store veksten i antall akademikere med lokal tilknytning endret rekrutteringsgrunnlaget betydelig og fikk dermed også følger for det intellektuelle og sosiale livet i Selskapet. Ikke minst kom det økende antallet av kvinnelige professorer til å bidra til endringer i Selskapets indre liv. Motsetningene mellom Selskapets gamle, eliteorienterte tradisjon og de stadig mer fremherskende og høylytte demokratiske idealene i den akademiske verden på 1960- og 1970-tallet er et annet eksempel på en skiftende kultur. Ett av grepene Selskapet gjorde for å svare på de endre rammevilkårene var forsøket på å gjenopplive folkeopplysningstradisjonen fra det attende århundret ved, gjennom et samarbeid med sin gamle partner museet, i gangsette flere tiltak rettet mot den brede offentlighet. Et åpent spørsmål er imidlertid hvordan Selskapet ser seg selv videre inn i det enogtyvende århundret.

Forfatterne av DKNVS sin historie med vitenskapsteoretisk blikk:

Brita Brenna: 1760-1811
(f. 1963)
Arbeidssted: Senter for teknologi, innovasjon og kultur, Universitetet i  Oslo
Utdanning: Hovedfag i idéhistorie 1994, dr.art. 2002.
Tidligere utgivelser: "Verden som ting og forestilling. Verdensutstillinger og den norske deltakelsen 1851-1900" (dr. art.), medforfatter på følgende bøker: "Betatt av viten. Bruksanvisninger til Donna Haraway" 1998; "Teknovitenskapelige kulturer" 2001; "Temmet eller uhemmet. Konsum, kultur og dannelse" 2004.
Forskningsinteresser: Utstillingshistorie og museologi, vitenskapshistorie, norsk opplysningstid, feministiske vitenskaps- og teknologistudier.

Magne Njåstad: 1810-1870
(f. 1962)
Utdanning; Dr. art ved NTNU 2003.
Tidligere utgivelser: "Grenser for makt. Konflikter og konfliktløsing mellom lokalsamfunn og øvrighet ca. 1300-1540" 2003, "Stord frå steinalder til oljealder band 1. Den eldste tida fram til 1720" (2005). Har ellers publisert en rekke artikler med tema fra lokalhistorie, sosialhistorie og politisk historie.
Forskningsinteresser: Politisk historie fra middelalder til tidlig nytid, kunnskapshistorie 1500- til 1800-tallet. 

Håkon With Andersen: 1870-1960
(f. 1949)
Arbeidssted: NTNU, Trondheim.
Utdanning: Dr.philos 1987 AVH/UNIT.
Erfaring relatert til forsking og formidling: Utstillinger, populærvitenskapelige artikler, bøker og kommentarer.
Tidligere utgivelser: Fagbøker, artikler. Siste bok: "Fabrikken"  sammen med en rekke gode medredaktører, Spartacus, 2004.
Forskningsinteresser: Teknologi- og vitenskapshistorie, kunnskapshistorie.

Astrid Wale: 1960-2010
(f. 1958)
Arbeidssted: NTNU Trondheim.
Utdanning: Cand.philol. UNIT 1995. Dr.art. NTNU 2005. Avhandlingens tittel var "Nyhet, nytte, framskritt. Introduksjonen av lokale elektrisitetssystem 1877-1900. Trondheim i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv".
Andre utgivelser: "Universitet og høgskole. Den allmennvitenskapelige høgskolen 1984-1996", UNIT 1997; og medforfatter på bøkene: "Vitenskap og teknologi for samfunnet. Bergfagene som kunnskapsfelt" 2005; "En spenningshistorie. Trondheim energiverk gjennom et århundre" 2000. Har undervist ved Institutt for historie og klassiske fag, NTNU. Arbeider parallelt med Norges geologiske undersøkelser sin historie.

Forfatteren av folkeboka om DKNVS sin historie på norsk:

Arild Stubhaug: 1760-2010
(f. 1948)
Arbeidssted: Frilans, forfatter.
Utdanning: cand. mag fra Universitetet i Bergen 1971,  dr. h.c. ved Universitetet i Oslo 2002.
Tidligere utgivelser: Ei rekke skjønnlitterære bøker (debut 1970),  biografier (om Niels Henrik Abel, Sophus Lie, Conrad Nicolai Schwach) - arbeider med bok om den svenske matematikeren Gösta Mittag-Leffler.

Tekst: Knut Ove Eliassen

 
Forfatteren av "Den lange linjen",
Arild Stubhaug

Foto: Scanpix


Forfatterne av "Æmula Lauri", f.v.: Håkon With Andersen, Astrid Wale, Nils Njåstad og Brita Brenna

Foto: Universitetsavisa

 

 





 

  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 



 
 
© 2006 DKNVS 2010